Norsk Rasefjærfeforbund er en forening for de som har en eller annen form for fjærfe som hobby. “Rasefjærfe” høres veldig pretensiøst ut, men for en del av medlemmene er det en viktig del av hobbyen å stille ut og få bedømt dyr fra tid til annen. Det arrangeres Landsutstilling hver høst, og mange av lokalklubbene holder egne utstillinger i forkant. For å delta på utstilling må dyrene være påsatt fast fotring, som identifiserer oppdretter og oppdrettsår. NRFF administrerer salg av disse, og det kreves medlemsskap for å få tilgang til å kjøpe ringer.

Imidlertid holder nok hovedtyngden av medlemmene fjærfe for hyggens og nyttens skyld, og man er velkommen i foreningen selv om man ikke har raserene dyr. Hovedsaken er at vi kan være en møteplass for felles glede og nytte, oss fjærfevenner imellom. En viktig begivenhet er utgivelse av bladet “Hobbyfjærfe”, som utkommer 6 ganger i året. Her finner en aktuelle temaer til de enkelte årstider, reportasjer fra inn- og utland, medlemsbesøk, presentasjon av ulike raser, kjøp- og salgssider mm. Bladet danner nok ofte grunnlag for å komme i kontakt med fjærfefolk i andre landsdeler.

På landsbasis finnes 18 lokalklubber og 4 spesialklubber, i tillegg til Norsk Dommerring, som alle er tilknyttet NRFF.

Noen av de rasene som har vært mest vanlig i egg- og kjøttproduksjon her i landet, er forsøkt bevart ved flere bevaringsbesetninger rundt om i landet. Genbanken på Hvam Videregående Skole tar hånd om bevaring av de gamle hønserasene; Jærhøns, Minorka, Brun Italiener, Hvit Italiener, Plymouth Rock, Rhode Island Red og Lys Sussex. Dessuten bevares restene av den norske hybridavlen med bl.a. Nor Brid og Roko høns.

Ellers finnes mindre privatdrevne bevaringsbesetninger for Bronsekalkun, Hvit Norsk Gås og Smålensgås fordelt rundt om i landet. Norsk Rasefjærfeforbund har hatt mye å si i innsamling og opprettholdelse av genmateriell i alle disse besetningene, og føler seg derfor stolt over å  ha bidratt til disse rasenes bevaring her i landet. Bevaringsarbeidet administrerer av Norsk Genressursutvalg.

Norsk hvit gås ble mye brukt fram til etter siste krig. Så trodde man at gåsa var forsvunnet, inntil det viste seg at 93 år gamle Oddvar Nerby på Trysil hadde en fin flokk med ekte norske hvite gjess.

Kort historikk for rasen i Norge Norsk hvit gås er kjent fra rundt 1927, og den er større og tyngre enn en typisk landrase. Opphavet til rasen er ikke helt kjent, men en regner med at hvit pommersk gås og emdenergås er hovedrasene. Det også sannsynlig at både hvit italiensk gås og touloser gås har påvirket rasen. Rasen ble avlet fram for å få en stor gås med fin beinbygning og som er lett å feite opp. Gåsa skulle også være hardfør, flink til å ruge og til å passe ungene sine. (more…)

Dette er den eneste norske hønserasen og stammer fra den norske landhønstypen slik den var før man begynte å importere hønseraser fra utlandet rundt 1850. Betegnelsen ”landhøns” brukes om raser som gjennom lang tid har tilpasset seg de lokale forholdene i et geografisk område. Slike forhold kan være klima, vegetasjon, jordsmonn, driftsform og sykdommer. Resultatet er høns som er flinke til å finne mat om de får gå ute og som er motstandsdyktige mot sykdommer.

(more…)

Nå er våren kommet til Sørlandet, vipen og mange flere arter av trekkfugler er registret selv om det ligger en del snø i skyggesidene enda. Med trekkfuglene kommer også faren for fugleinfluensa. I de europeiske land er det til d.d. i år oppdaget noen få tilfeller av lavpatogen fugleinfluensa, det er opprettet risikosone rundt disse besetningene og de er avlivet og destruert. Det er fare for at den lavpatogene fugleinfluensaen kan gå over i høypatogen fugleinfluensa hvis den får sirkulere i fjørfe besetninger, derfor blir besetningene avlivet.

(more…)